allegro

Det viser seg at man ikke kan regulere varmeovnene i St. Petersburg.

Det tar nemlig staten seg av.

St. Petersburg blir forsynt med fjernvarme som kun settes på
når det blir kaldt nok. Det er tydeligvis ikke kaldt nok enda.
Alle bygninger i byen vil da holde da ha nesten samme temperatur
når anlegget settes i gang for vinteren.

Staten bestemmer både prisene, når man kan fyre, og hvor varmt man
kan ha det.

Jeg er glad i ullgenseren og de kjære ullsokkene mine.

Piiis in iist

Etter en 20 minutter lang spasertur tirsdag kveld, tittet jeg ned på min kremhvite
skulderveske.


En åpen glidelås.
En mobil.
En nøkkel.

Men null penger.

En liten sovjet-nisse hadde på et beudringsverdig vis sett meg ut som mål. Lusket seg
inn på meg (bakfra vel og merke), og forsvunnet, sikkert mer lykkelig enn "it" var fra før.

Vel, vel. 1300 rubler er ikke mange norske kroner. Men småfrekt uansett.


Jeg takker Maren for at hun har en lund og god lommebok. En takk til meg selv for at
bankkontoen forsatt er mett, jeg hadde ikke med mitt ikke-fungerende bankkort.


Vi hadde i hvert fall en huggal kveld ute på byen.


I går sto det to personer og lette etter skatter i søpla vår. Mon tro om de
fant noe.


Idag skinner sola, og vi har vært og bola.
Øhh.

Hatt en veldig intens skoledag. Læreren går igjenom så sykt mye. Middag for 40 kr på
kina-restauranten next door etter det igjen. Nam.
Is fra butikken til dessert. Krem-myk kjeks, men godt inhold.

Jeg burde pugge gloser.

Her er Maren.

Det buldrer noe sted under eller eventult ved siden av blokka mi.
Du vet den lyden av skikkelig surround på kino? Eller den lyden
av at tog passerer noen meter under deg?
Akkurat slik høres det ut.

Det kan ha noe med å gjøre at hele bygningen er dekket av stilaser, og at det ofte snør
trestøv i håret på deg når man går ut på gaten.

Noe pirrende er denne lyden uansett.


Blodskriken


Det er mandag i dag, og en snasen helg har passert.
Det startet på freddan, samboerskapet søkte opp kinoer med engelsk tale, og
fant, etter litt gateslentring, frem.

Antichrist er en vakker, men o så sterk og brutal film. Hjertet mitt strammet hardt etterpå,
da en murstein hang og dangla fra den, kun bundet med fin, fin tråd.

Opplevelsen ble ikke mindre minneverdig da jeg på en svært så grasiøs måte
klarte å sette fast hælen i dørmatta og snublet ut døra fra kinosalen. Og, ja,
jeg hadde høye hæler. Og, ja, skoen ble pent plassert på ene siden av dørterskelen,
mens en skrikende meg dumpa ned på andre.
En mindre søt russer så rett på meg, kun en meter unna. I sakte film så jeg ansiktet hans
dele seg i to. Hånden hans strakk seg ut, og formet et pek, som var rettet rett mot meg.
Alt dette, før han til slutt, falt om i ett latterutbrudd så intenst at jeg holdt på å rødme.

Plutselig må det ha gått opp for han hvor utrolig rar denne situasjonen var, og
han hentet seg inn, og begynte å klappe. Klappe! "Bravo", sa han. (Og prøvde å
tørke av seg det store fliret.)

Jeg lo til jeg hikka jeg og.

(Maren og Lasse too da. Minus hikking, det kommer nok snart)


Ganske ok til hytte å være.



Lørdag dro vi sammen med flere fra klassen til Peterhof, sommerpalasset Peter Den Store
fikk bygget i sin tid. Et svært palass, med en enorm hage full av gullstatuer og vakre fontener.
I midten av det hele står en svær statue av en muskuløs mann som ydmyker en løve.
Et symbol på slaget ved Poltava hvor Russland vant over Sverige.

På kvelden dro vi på fest. Utestedet var i følge Nadia (russiske kjæresten til svensken i
klassen) et mafiasted, og vi ble undersøkt med metalldetektorer. Men det var
fryktelig bra musikk og interiør! Så kjekke russere og (uten det fantastiske
rottehalehåret). Det ekke hver dag.
Maren fikk forresten leksjon om at det norske millitæret er dårlig. Det er kun det
russiske som er bra. Nemlig.

Vi har endelig fått bukt med det oransje toalettpapiret Lasse har bidratt med (med solduft)
Endelig hvitt papir igjen. (tenkte dette var viktig informasjon)


I går gikk vi på indisk restaurant,og koste oss skikkelig. Gud, som det smakte. Deilig.
En morsom bonus var at noen asiatiske konger har besøkt samme sted.
Og Putin da. Selvfølgelig.

Har vært en fin skoledag i dag. Lært å telle til en million. Og Ole i klassa knuste vinduet.
Haha.
Han skulle bare drepe en veps. Det er mulig at vinduene er noe gamle, og litt for sprø.
Krispende hett var det uansett. Og veldig morsomt.

Nå skal jeg bite meg selv i nakken, og pugge gloser, tall og bøyninger.

Piss out.

btwbtwbtw. Utfordret alle guttene på vorset lørdag til håndbak. Dette var ikke en lur ide.
Slike ting kjennes godt i armen.

Jeg har nettopp sørget for at det ligger en god flekk med blod midt i senga mi.
Midt på lakenet.

Hvem sitt blod det er, det vet jeg ikke.

St. Petersburg ble grunnlagt i 1703 i et sumpomeråde. Bakgården her er et
godt, fuktig sted. Myggene elsker det. De elsker også rommet mitt.

Derfor har jeg pønsket ut et fantastisk effektiv måte å få myggene til å tie stille på.
Det er jo heller umulig å klappe dem flate på vanlig vis.
Så, jeg har tatt boka mi i bruk. Nemlig.
Det er over 3 meter fra gulv til tak her, så jeg kaster med god kraft boka opp i taket,
for å etterlate myggen klistra til malingen der oppe. Svært effektivt.
Minuset er bare det at myggene av og til følger boka ned igjen, og i dette tilfellet,
traff det lakenet, og etterlot seg et stort spor.

Et annet minus er at det muligens høres i naborommet, hvor Maren og Lasse befinner
seg. Det er kanskje litt for seint med bokkasting nå. Det er fryktelig lytt her.

Men jeg har uansett fått bukt med mange mygg siden i går, og er rett og slett fornøyd.
Boka mi er muligens merket med blod både inni og utenpå, men det blir den bare nødt
til å tåle.



Så, over til dagens happening.

Siden det er onsdag,  noe som betyr fri-fra-skolen-dag, bestemte vi oss i dag tidlig
for å ta på oss turistcapsen og dra på noe skikkelig sightseeing.

Etter å ha tatt med en take-away machaccino (og følte oss skikkelig urbane i 4,8
millioners byen), satte vi oss opp i en ordentlig kanalbåt, i "informasjon-gjennom-ørepropper-stil".
St. Petersburg kalles ikke "den nordlige Venecia" for ingenting. Arkitekturen på de mange
100 år gamle bygningene er skikkelig imponerede.

Deretter fulgte en aldri så liten lunsj på sub-way, for så å bli etterfulgt av kjøping av suvernier
på et fyrverkeri av et marked nær Bloodskriken. Slo til med et maleri og en maske (til å henge
på veggen).

Jammen har vi ikke fått oss russiske sim-kort og. No more overdyr norsk mobilregning. Blæ.

Kvelden ble brukt til å le.

Maren og Lasse er noen stumpelumper. (Maren var noe sentimental på sin blogg, så må nesten
bekrefte at jeg gillar dem ochså). O-herligheten i svenskeleten.
Se hennes blogg her. www.popshot.blogg.no

Nei, nå er det natta.

Puss eller blogges (som de kuleste i hele verden sier)

Og, ja, jeg er ofte ironisk.

SMASK.

"Mobilregninga di for hittil i septemer er på kroner 2,237.56.
Hvem betaler dette? Ikke jeg."


Pappa





Dette er 100 ganger mer enn jeg noen gang har fått mobilregning på. One Call har tatt 40 kroner for
30 sec snakk. En annen samtale på 15,59 minutter har kostet meg 608.83 kroner. (nødvendig samtale med lånekassen som spilte ventemusikk i i hvert fall 10 minutter) Det er sykt. 2237,56 kroner på 2 uker. Har konsekvent
brukt mobilen minimalt. Sms koster 4 kroner. Det er ok. Men de korte samtale jeg har hatt til andre;
de er syke. Det er sykt.
Æhh.

Vi har ventet med å kjøpe oss russiske sim-kort fordi det hang lapp på skolen om at man måtte
ha med seg passet for å kjøpe abonnement. Passet har skolen inndratt. Tror vi får dem igjen om
noen uker.
Heldigvis har de andre gutta funnet ut at det fungerer med en kopi av passet. Førstemann til mobil-shoppen
i morgen. Den her regninga svei.

I tillegg klarte jeg (dette burde jeg heller dedikere til mamma) å stikke en q-tips alt for
langt inn i øret i dag morges. Tenkte at det gikk bra å gjøre det mens man gikk om man gikk forsiktig.
Det fungerer IKKE. Gud, for en kloms. Gjorde ikke særlig vondt da i det hele tatt, men nå, 6 timer senere
sitter jeg som en zoombie med en skjerf hard bundet rundt hodet (hjelper lite) og pines. Fått en god suselyd i øret,
og om jeg tar på ansiktet mitt hører jeg alt "innenifra".  Til og med kjeven begynner å gjøre vondt nå.

Nå burde valget gå bra!

Valgvake hos guttene etterpå. Jeg sverger til ibux.

Heidå!

Maren har vært hos legen. De har identifisert en ekkel bakterie i hele kroppen hennes.
Hun har fått en altfor lang liste over pillene hun må ta, og holder nå sengen. Sammen
med bøtte. Og en engstelig Lasse.

Bakterien kan man visst plukke opp overalt. Tilfeldige steder. Influensa-lignende symptomer.
Det brøt skikkelig ut idag, lørdag, etter et møte med russisk kultur i går.

Hun har det ikke bra. Stakkar.


Jeg burde mulignes sjekke ut hvorfor jeg fikk brå-influensa-symptomer og
ble tvunget til å sove hele forrige onsdag, neste torsdag. Fra torsdagen av
gjelder nemlig forsikringen min.
Men vent. Man må kanskje få tilsendt papirene først. Dunno.

Jeg skyller mandlene mine ned i toalettet istedenfor. Jepp.


Og, unngår å tenke på at Maren og jeg stort sett har spist de samme tingene her.


Satser heller på å ha en go`influensa. Super-kjapp, men seig.


Dette ble tatt i går. "Kan du ta på deg skoene mine og stå i vinduskarmen min?"


Skolen har så mange nye regler og uforklarlige påstander av og til, at jeg fant ut at
jeg droppa å tegne medisinforsikring på skolen slik de anbefalte oss.

"Hei ANSA, jeg angrer på noe. Kunne jeg fått medisinforsikring alikevel?"
"Ja, men om du er syk nå hjelper det ikke"
"Åneida, jeg er så frisk"
(samtale som fant sted onsdag. Høye, muntre toner prøvde intenst å skjule en noe hes
stemme, en brenndene varm kropp, et bankende hodeparti, og et høytverkende skjelett .)


Anyways, skolen.

Første skoledag var ikke Hilda sikker på om pengene hennes satt på ritig konto, så avtalte
med skolen å betale skolepengene, som er en 11 000 kr, dagen etter. Maren og Lasse betalte
med kort, og fikk det gjort første dag.
Andre skoledag kom Hilda på skolen med et kort fult av penger. Ble henvist til kattedama, (ei
sur fjompe som sitter på et kontor hvor veggene er heldekket med kattebilder). Kanskje litt for
mye kot og karska?

-"Its a new rule. You cant pay with card anymore. Only cash!"

 "Okei", tenkte jeg og måtte bruke over en uke på å lure ut så mye penger ut av kortet mitt.
(sperre på uttak over et visst beløp, blablabla).
Kom tilbake noen dager senere med 20 000 rubler og fikk gitt de. Noen dager etter det igjen
kom jeg med de resterende 40 000. (les; på fredag)

 - "Bank, bank".
Kattedama tok seg ikke bryet med å løfte øynene opp mot meg en gang. Jeg trasket mot henne.
Satte meg i stolen over pulten hennes. Hun så endelig opp. Ventet.
-"I would like to pay the rest of the school fee", forklarte jeg henne.
-"You cant. I dont do that anymore!".
Hæ? Jeg så overrasket på henne. Hun var helt (jævla)  ((forsterkende ord)) seriøs.
- "Should I come back tomorrow then?", spurte jeg henne prøvende.
Hun reiste armene og viste at hun ikke visste.
- " Its not my problem", snøftet hun, og så ned på skjermen sin.

Jeg kom meg ut av kontoret.

Dette syntes jeg var veldig flott siden jeg hadde fått email om å få de vertsfamilie-pengene
unnabetalt fortest mulig.

Men, det viste seg at koordinatoren vår, Irina, plutselig kunne ta imot penger. (det kunne hun ikke før)
Så da ble det plutselig et ikke-eksisterende problem igjen. Fikk levert nøkklene til vertsdama og. Hoh.

Må legge til at det ikke er lett å komme seg til Irinas kontor. De forandrer på åpningstidene sine,
og har plutselig gått fra å være åpne fra 10 til halv 4, til 1 til halv 4. Nei, vent, 1 tallet var klusset ut med
penn, og erstattet med ett 2-tall.

Så, betalt.

Hva var det jeg skulle frem til?

Jo, jeg fant ut at det nok er lurere å ha en norsk forsikring man kan stole på.
(les; ha en skriftelig avtale med)

Fortalte jeg forresten at man ved å betalte skoelpengene også må skrive under på en tre siders
papir, hvor alt står på russisk? (vi går på en studie hvor man skal lære seg russisk, dvs, at man
muligens ikke kan det fra før..)
Men, joda, vi fikk jo forklart at det i hvert fall sto at vi ikke fikk noen penger tilbake dersom vi måtte
avbryte oppholdet pga AIDS, tuberkulose, kreft eller annen sykdom. (disse eksemplene
er de vi faktisk fikk fortalt, les; de sto der på russisk)

Signert.


Jeg håper at Maren blir bedre i morgen.

Gjett hvem som må pugge en 150 russiske gloser soonish. (les; i morgen igjen)

Ble ikke noe av ut-planene i kveld. Men det er ikke noe stress.
Vi har jo fri fra skolen på onsdager :)

Natti.

Russerne eier ikke sjenanse. De bruker kroppsspråket sitt aktivt,

og legger ikke skjul på sin skepsis. De sier akkurat det de føler, og

de bryr seg ikke om hva du eventuelt føler tilbake.

Vel, nå skal det sies at mennene virker greiere. De kan man i beste fall få et smil fra,

men som oftest slipper man bare å få en full inspeksjon. De må  synes jeg er way

too oversized med min kropp som er langt fra det russiske idealet.

Mer om dette senere.

Her blir man nemlig gransket. Kvinnene borer blikkene sine i deg. Måler deg fra

topp til tå. Selvsagt med harde blikk. Det er som om de konsentrerer seg

om å dekke deg med spytt. Hver cm skal treffes.

De eier ikke sjenanse.

Maren og jeg stakk på nabobaren her for en to dager siden. Vi kom oss forbi

en hyggelig, smilende vakt, som bekreftet at man kunne ta seg en drink der.

Inne var det imedlertidig en annen stemning.

Det var kun to andre par som satt der denne kvelden. De tre ansatte på jobb

burde være glade for at de fikk flere gjester.

Uansett, vi fikk hver vår meny etterfulgt av en «stlkdnf n dkjfnkhdbf dkjbfkhsd

dksbdfhdsksjdnfkb». Jeg smilte vennlig til servitrisen og forklarte henne

på russisk at vi ikke kunne språket. Hun stivnet. Så på oss,

og himlet med øynene.

Himlet.

Deretter gikk hun.

Fire minutter senere hadde vi mannet oss opp til å gå også.

 

Jeg liker dette bildet av Maren. Pose.

I Russland burde man nemlig kunne russisk. Selv om de lærer engelsk på skolen,

virker det som om ingen har fulgt med i timen. Jeg er usikker på om

de er imot vesten og engelsk påvirkning, eller om det rett og slett

bare er uinteressant. Russland er og har alt?!

Helt sikkert bra nok om man ikke har opplevd annet.

Voodka er billigere enn vann. Kvinner elsker å se ut som leketøy, mens mennene

ikke trenger å gjøre noen innsats på utseende-fronten.

Satt på en spiss selvfølgelig.

Jeg er sikker på at over 80 prosent av jentene her går i høye hæler. Høye hæler.

Ingen mellomting. De skal være høye.

Skole, eller ikke, man skal ta seg ut fra sin beste side. Festklær er hverdagsklær,

hverdagsklær er festklær.

Å vise magen sin er populært. Eller bare det å vise hud generelt.

Det kan minne litt om det forferdelige 90-tallet med tanga og små topper.

Kvinner skal heller ikke svette. Ikke trene offentlig. Maren fikk godt forklart

av en gjeng millitære på sin joggetur i parken, at dette var noe hun ikke burde

gjøre. De lo av henne, og sa at jenter, - nei de svetter ikke. Jeg for min del fikk noen

stygge fingertegn servert da jeg var på joggetur.

Men så har vi møtt mange fantastisk morsomme og hyggelige russere og.

Å skrive om de er ikke like interessant.

Heihå!

Vi har alt vært her en uke. En uke og en dag.
Tiden har gått så fort. Det er ny uke igjen i morgen.
Det er på tide med en update.


Ole på cafe.

En viktig en først:

Forrige onsdag klokka 10 stilte Lasse, Maren og jeg opp på visning. Irina, koordinatoren vår
på skolen hadde fikset det hele, hun kjenner de som leier ut.
Vi var ganske så lystne på å finne noe eget.


Forrige onsdag klokka 11 hadde Lasse, Maren og jeg tatt ut 64 000 rubler i minibanken,
og gitt de til en fremmed mann.


Klokka 13 hadde vi flyttet inn.


Ikke noe mere fengsel.


En liten merknad:

Mellom klokka 11 og 13 var jeg hjemme hos vertsdama mi, og pakket sammen sakene.
Ganske så fort faktisk. Det var nemlig ingen hjemme. Er vel noe frekt å stikke av uten å
si hadet, men fikk skrevet en hyggelig notis på engelsk (vertsdama kan fortsatt null engelsk,
eg kan null russisk)
- «Jeg har flyttet ut. Ring Irina om du lurer på noe. Takk for meg. Hilda.»

Jeg følte meldingen min var utfyllende nok når man har betalt 170 kr natta.

Så, over til godsakene. Den nye leiligheten er en smekker romfylt sak, i sjuende,
og øverste etasje. Vi har en liten balkong, til glede for røykerne, og til fryd for
ikke-røykerene (les; meg), som både slipper røyk, og får en flott spytteplass
(inngang til bygningen 50 meter nedenfor). Daa.
Vertsdama pleide rutinert å dampe hvert 5. minutt inne på knøttkjøkkenet sitt,
så dette er luksus. Dessuten er det skikkelig koselig å bo med Maren og Lasse.
Dette blir bra!


Malerier på søndagsmarkedet ved Blodskirken


Første natten fikk jeg inneldet et veldig seriøst forhold til en russisk mygg.
Og ja, det ble hett etterhvert. Og JA, jeg hadde lagt meg til å sove;

«Sssssssssss». Jeg utnytter spiralene i senga, og spretter opp. På med lyset.
Det er en mygg her. Jeg slår heftig rundt meg. Myggen en borte. Ute av synet.
"Jej», tenker jeg. Slukker lyset, slukker øynene.

«Sssssssssssss». Arg. Lys på. Heftig veiving. Lys av.

«Sssssssss». Den rører så vidt bort i nesa mi. For en frekkas. Lyset på.
Vanlig norsk mygg er grei å knærte. Den flyr framover. Den russiske derimot,
den flyr i sikk-sakk. Og altfor fort. «Ssssss» Også flyr den ikke mot lyset.
Den gjemmer seg om du slår det på. Jeg innser at den slår meg i intelligens.
«Sssss». Jeg hopper i senga. Bommer igjen. Dreper noen blodbiller (eller vegglus),
som det også viser seg å være en del av her. (små biller som kun kommer ut i mørket,
suger blod av deg, og stikker av igjen. ((kan leve flere måneder uten mat,
og kan vandre lange avstander når den først er på jakt)) )
Lyset av.

«Åhh». Jeg tar meg selv i å lage en høy lyd. Den jævelen. Jeg ser bort på klokka.
Den er fire. På natten. Jeg hadde planlagt å sove klokka 12. Jeg stiller meg selv til pynt
ute av lyset og venter. Følger myggen med øyenene. Den blir borte. Minuttene går.
Der er den igjen. Ved senga. Frem, frem, og «klask».  Død. JA. Klokka er 4!


Over til noe anna. (Men, ja, det er fortsatt blodbiller her. )


Vinterpalasset.


Vi har for alvor testet ut taxien. Etter å ha vært på en noe åndelig klubb hvor artisten
nærmest gikk i transe, tok vi på torsdag taxi hjem. Stian og Ole
(kom som en varm vind inn i klassen vår på tirsdag) var også med.
(det kom en snusende svenske i klassen på onsdag, men han var ikke med).
Etter å ha forlatt den noe alternative klubben, og sagt hadet  til gutta, satt vi oss inn i en.
Det er null stress å få tak i en taxi i hvert fall. Det viste seg at sjaføren kunne et par
setninger engelsk, og han fortalte at han hadde vært 21 år i marinen.
«Did you kill people?», spurte jeg. Ja, jeg veit det er noe dristig å spørre om noe slikt,
men stemningen i bilen fastslo at det kunne gjennomføres. Det er mest trolig veldig vanlig og.
«Ihh-grynt», var svaret.
Jeg tror ikke han forsto meg. «I bæsjk-bæsjk-bæsjk. Pang. Pang», fortalte han.
«Åja, jammen huggalt», tenkte jeg.

Taxisjaføren var nokså drita.

Desto tryggere virker det å haike med tilfeldige biler. De tenker ikke bare jobb,
men slår til med litt godhjerta vennlighet. I går lørdag, fikk vi pressa nesten hele klassen
(les, fem av seks stykker) inn i en bil pluss sjafør. Vi møtte flere politibiler,
men det var ingen tegn til misnøye fra sjaførens side. Så det gikk fint.
Vi kjørte gjennom hovedpulsåren til St. Petersburg. Vi skulle ut.

For Maren har hatt bursdag. 21 år, og stor jente ble hun i går. Dagen startet med sang,
«hurra for deg som fyller ditt år», by Lasse and me, og gaver på senga. Vi hadde gått til
innkjøp av en mektig sjokoladetrukket kake, gaver, blomst og kort. (å lage kake selv hadde
selvsagt blitt nøye vudert, men av frykt for at kaka ikke kom til å ese i mikrobølgeovnen,
kjøpte vi en istedet).

På dagen dro vi og gutta på museum. Vi så Peter den Stores personlige kunstsamling,
som besto av at for mange 300 år gamle misdannede babyer på glass, og afrikanske munnringer.

På kvelden vorset vi først her, før vi da tok den pirattaxien, og dro ut.
Det var en fryktelig morsom kveld! Masse dans og moro.

Nå er det alt for seint igjen. Skole i morgen klokka 10. Klokka er halv 3 nå.
«Hæ?» Jeg er så nørd.

Må bare legge til at det er veldig lytt i blokka her, og at jeg nettopp så en mygg (!»##!!) ,
og hørte en mann samle en ordentlig slimy spyttklæsje, som han må ha lagt pent
ned på gangen her ute. Litt hundebjeffing hørte jeg og.
(Lasse har sett en mann med en rotweiler med munnkurv utenfor her).

Men nå er det virkelig natta. Ta-ta.

Først må jeg bare fortelle at jeg har funnet ut ett av mysteriene rundt den fryktelig,
oransje katten (som forøvrig er en brølende perser).
Den trenger ikke kattesand/do fordi; bambambambam, - den bæsjer i badekaret.
Jeg presiserer. I badekaret. Og i det badekaret må man stå for å kunne dusje.
Dette slo virkelig sprekker i den beskyttende ideen jeg har bygget meg opp om
at det er renslig her, selv om alt er svært slitt. Men nei, jeg tror ikke det. Har en
følelse av at det ikke er noen støvsuger til å muntre opp teppene rundt på golvene
her heller, men det henger jo en kost på toalettet, så den brukes sikkert til slikt.



Blokka jeg bor i.



Ellers var første skoledag veldig vellykket. Vi møtte opp for å registrere oss klokken
halv 10, for så å bli sendt opp med en haug andre studenter for å ta en russisk
språk-test. «Hoho», tenkte selvfølgelig, og når vi fikk tildelt en blokk med spørsmål
på russisk, hadde smilebåndet veldig lyst til å dra fort til høyre og venstre samtidig.
Det faktum at resten av klassen så veldig alvorlige, og svært klare ut, hindret heldigvis
dette. Jeg snudde meg bak til Lasse og Maren, og fikk bekreftet mitt «ja, særlig»-blikk.

Jeg hadde satt med ned ved siden av en svenske som hevdet hun ikke forsto hva
læreren sa på russisk. «Åja, nybegynner du og?», spurte jeg.
«Nei, jeg har studert russisk i sju år», svart hun tilbake. Aight.

Vi rakk noe pinlige berørte opp hånden, og forklarte at vi ikke skjønte et kvekk,
og ble keleidet ut av klasserommet.

Etter å ha fått utdelt en lapp med timetabellen for klassen for helt nybegynnere,
og tuslet opp til tredje etasje i den nydelige bygningen. Det viste seg at det var
kun oss tre i klassen, noe som innebærer at 75% av klassen har kjæreste,
og 25% har ikke. (den er muligens intern). Læreren Nina,  var dyktig og morsom,
for ikke å snakke om intensiv og ærlig. Det kommer heldigvis flere elever i morgen,
noe som skal bli spennende.

Etter skolen hoppet jeg på en vilkårlig buss som jeg ikke hadde snøring på hvor
skulle.Greit å vite hvor de forskjellige går... Det er så fint å vandre litt rundt i byen
her uansett. Studere menneskene, og dømme de ut ifra utseendet. Det liker jeg.
Se forskjellene.

Stakk innon internettcafeen, og måtte småløpe hjem forde jeg ikke fant doen.

Etterpå (etter leksene har blitt gjort) tror jeg at vi i norskeklubben skal ut og spise.
Ekke så ille priser her egentlig :) voop.

Dag to er nesten over, og jeg har fått en god følelse for hele dette oppholdet.
Planen var egentlig å bo på hotellet universitetet samarbeider med, men tre
dager før avreise fikk jeg beskjed om at de pusser opp, og at vi eventuelt kunne
få en vertsfamilie i stedet for nada tilbud. Selvfølgelig må man takke ja til det da.
Så utgiftene gikk raskt opp fra 2700 kr i måneden til godt over 5000.
Men, man lærer vel mer her.

Så slik gitt det til; jeg fikk ikke sovet mange timer i natt, var veldig kvalm,
og følte jeg hadde feber-intervaller. Når jeg endelig fikk sove på morgenkvisten,
tillot jeg meg å sove til 11. Planen var å møte Maren og Lasse klokken 12 for å
få en bedre følelse på byen, men noe forsinket ble jeg muligens.


Inngangspartiet til selve blokka.


Først måtte jeg med kroppsspråk forklare at jeg ønsket et hankle. Etter at hun
sa noen setninger, gikk hun for å hente det. Hun gav det til meg, og viste med
hendene at det kunne brukes til å vaske ansiktet sitt med.
«Voop, det var godt å vite», tenkte jeg. Jeg fikk det, og fikk ut et «spasiba», takk, tilbake.
Hun fortalte mer på russik, og forble på badet. Jeg så på henne. Hun så på meg. Javel.
Også  tok jeg den. Hun skulle vente på vaskemaskinen. «Fint, hva gjør man imens da?»
Badet er så trangt at det er umulig å trenge seg forbi henne på noe som helst forøk på
å komme ut. Det er et par kvadratmeter, med et badekar, en vaskemaskin under en
boks med blå flammer inni som henger over på veggen, (gudene veit hva det er for noe),
og en vask. Masse snorer til å henge opp våte klær henger i taket. Toalettet er plassert
i et lite kott ved siden av.  
Så,  jeg gjorde som hun sa, og vasket ansiktet med det hankledet.
Heldigvis var hun borte når jeg etter en stund var ferdig med å pusse tennene.
Gjett om jeg raskt hoppet i badekaret, og satt på dusjen.

Tatjana hadde laget frokost til meg. En tallerken med tre vårrull-lignende saker, en yoghurt,
og et eple lå framme. Jeg sende et skeptisk blikk til tallerkenen, og satt meg ned.
«Ballsjo es spasiba», tusen takk, fortalte jeg henne. Nølende plukket jeg opp gaffelen,
og førte det første stykket av den friterte maten inn i munnen. Oh. Kvalmendes.
Mel duppet i fett med varmt, geleaktig syltetøy inni. Jam.
Jeg lagde høffelig sirkelformede bevegelser over magen min, og imiterte så godt jeg
kunne at jeg var mett etter å ha fått i meg en av de.

Etter å ha forklart på kart hvor jeg skulle, og vist på hendene når jeg kom til å komme
hjem igjen, «Øhh, klokka 6?», fikk jeg kommet meg ut på gaten. Leiligheten ligger
veldig midt i sentrum, noe som er svært bra. Bakgaten her ser ut som tatt ut fra en
tysk krigsfilm. Det er slitte fortau, og enda mer nedslitte bygninger.

Dagen med Maren og Lasse ble brukt til å finne vegen til den største og flotteste
universitetet jeg noen gang har sett. Ifølge noen svært behjelpelig og søte gamle
russiske damer, var dette gammel italiensk arkitektur. Selv om vi ikke fant det stedet
vi skal møte opp, så veit vi i hvert fall hvor vi skal. Etter å ha tatt bussen tilbake til
deres hotell for å skifte, (nevnte jeg at det regna så mye at alt ble gjennomklissklass?),
våget vi oss ned i metroen og tok den bort til den eldste delen av St. Petersburg.
Derifra vandra vi rundt, og prøvde å vende øynene våres til de prektige bygningene
som majestetisk så ned på oss. Imponerende.

Vi svippa innom russernes fast-foodkjede nr 1, hvor de bare serverer pannekaker!
Nam! Med alt fra sopp til skumle kjøttstykker inni.

Etter å ha vært hjemmom klokka 6, fikk jeg gjennom den noe-engelsktalende
sønnen, Sasa, forklart at jeg måtte ut igjen, jeg hadde lest om en døgnåpen
internett-cafe, og den ville jeg fort finne. Håpløst at jeg tar meg tid til å stelle
farmvillen min når jeg først kommer på internett. (dette føler jeg er en svært viktig opplysning. døh)
Men, hei, jeg fikk da gjort det jeg skulle og.

På vegen tilbake stakk jeg innom en 5 små matbutikker på jakt etter
noe lignende en norsk matbutikk. Det har jeg hittil ikke sett. Disse var kun en 15 kvadratmeter
store. Med tre forskjellige smådisker, hvo hver og en betjent. Men fant heldigvis noen
halvinnskrumpa mandariner og appelsiner.

Nå skal jeg lese en russisk-engelsk phrasebook. Det trengs.

Heihei!

Okei. Jeg er her. I Russland. Ett eller annet sted i St. Petersburg.
Hvordan man tar seg rundt har jeg null peiling på. Alle jeg har møtt
hittil kan nesten ikke snakke engelsk. Så tanken på å tre føttene utenfor
dørstokken er egentlig ganske skummel akkurat nå,
men selvfølgelig svært spennende.

Så her en tingen. For meg har det alltid virka noe idyllisk å reise til et sted, uten å kunne
snakke språket, eller i det hele tatt lese alfabetet. Akkurat nå sitter jeg trygg(?) i en ukjent,
nedslitt seng, og kjenner på en følelse av fortvilelse. Det har satt seg små knappenåler i
hjertet mitt.



Rent og pent. Til venstre er senga mi.

Flyturen gikk veldig fint. Tilfeldigvis havnet jeg på samme fly som Maren og Lasse, noe
som er et stort lettelsessukk. Man veit jo at de er her. Og vi er flere om det.
    Etter å ha kommet oss ut av flyplassen, og fått det etterlengtede stemplet i
migrasjonskortet ( et stempel vi fikk beskjed om på forhånd at vi måtte insistere
på å få om vi ikke fikk det automatisk), tok vi buss nummer 13, som Lasse hadde
lest seg opp på. Den gikk heldigvis til sentrum, som den skulle. Vi betalte, og gikk av.
Turtelduene hadde leid seg inn på et hotell, så jeg forlot dem til fordel for den mest
pålitelige taxisjaføren jeg så, og hoppa inn. Wow, denne byen virker lang.

Siden jeg først fikk vite navnet, og da mener jeg kun fornavnet, på vertsmoren min i
går, var dette noe spennende. Jeg sendte henne en melding i går kveld, om at jeg
kom i dag, men svaret lot løpe p seg. Jeg prøvde å ringe, men det virker som om
mobilen min kun kan sende meldinger for øyeblikkket. Så jeg sendte en til.
 «- Hallo. Dette er Hilda. Kan jeg komme nå?». Intet svar. Vel, vel. Adressen hadde
jeg i hvert fall. Og taximannen virket hyggelig uten å være ufin, og forklarte på klart og
tydelig russisk at han visste hvor dette stedet var. «-Flott», tenkte jeg.

Russisken min derimot begynner muligens til uka...

Men han slapp meg av i riktig gate, tok pengene, og dro. Der sto jeg tilbake uten
helt å skjønne systemet av gatenummere. «- Unnskyld, kan du engelsk? «-Niet».
Ok, nei, da spør jeg noen andre. De neste personene kunne i hvert fall fortelle meg
 at jeg skulle 100 meter oppover i gata. Jeg tok min store koffert, en svær bag, og
dataveska mi fatt og gikk. - En, to , en , to , en støvell og lalala. Mhm. Jeg spurte
på nytt. Viste ei dame i 30-årene adressen min. «-Åhh, du går feil vei, vi må ned igjen»,
svarte hun. Hun smilte og fulgte meg bortover. Fortalte at hun hadde en drøm om å se
vakre Norge en dag, og fortalte meg om de berømte fjordene. Alt dette forsto jeg, selv
om engelsken hennes var noe tøfflus. Hun geiledet meg bort til en dør, rett ut i gaten,
og tastet inn inngangskoden som sto på lappen min. «Det er her det er» , sa hun.
Men den virket ikke. Hun prøvde igjen, og igjen. Niet. Hun måtte gå, jeg takket for hjelpen.
Jeg var uansett glad jeg hadde møtt en hyggelig sjel med engelskkunnskaper. Håp.

Så sto jeg alene igjen. Jeg prøvde koden igjen, og plutselig gikk døren opp. Ei jente kom ut,
og jeg viste henne adressen og hun pekte meg inn. Et skittent steingulv med svære
hull i møtte meg. Og ikke minst ei trapp. Eller to. Tre. Sju. Jeg kjente svetten rant der
jeg så etter nr 52. Nummer 9, nummer 10. Jeg var i øverste ettasje. «- Søren heller, jeg ringer på»
tenkte jeg. En dråpe svette rant ned over pannen min i det noen åpna døra.

Jeg viste han adressen. Han leste papiret og så undrende på meg. «Denne er fake.
Adressen din er FAKE», forklarte han. «Åneida, den stemmer den», sa jeg noe nølende
tilbake. Han dro på smilebåndet.
 «This is a bed and breakfast address, it does not exist, people have been looking for
 that guy who lived there before. They couldn`t find him. Its only a fake.» Bak han suste
 en haug med mennekser. Ei jente tittet på meg. Jeg hørte fnising. Og noe på russisk.
«-Men jeg har et telefonnummer her. Kan du prøve det for meg», spurte jeg. Han skrek
 på kjæresten, ville at hun skulle ringe, og bad meg stige på. Jeg gikk en meter fram.
 De kretset rundt, jeg følte meg som en sky flaggermus i zoo. Så at de kanskje var en
åtte stykker. Men de så jo vennlige ut.
    Siden det er en varm dag, i hvert fall 20 grader ute, og  jeg har  gått alle de trappene
 med den baggasjen, var jeg helt bløt. Kledd etter norske forhold med et stort skjerf
 var jeg og. En mann i 40 årene, som også var inne i leiligheten begynte å blåse på
meg. Blåse mot meg, for så å blåse meg midt i trynet.»-Joda, det er varmt», forklarer
jeg, og bruker hendene mine som vifte. Dette klarer jeg fint selv takk. Hint, hint.
Men neida, han fortsetter. Kommer nærmere, og nærmere. Står kun 10 cm fra ansitktet mitt,
og fortsetter å blåse på meg. Jeg rykket litt unna.
    «Kjæresten min følger deg, hun har snakket med vertsmoren din, og hun kommer
og møter deg utenfor.», mannen som først hevdet adressen var fake, snakket til meg.
Og bak han kom ei tynn jente, iført høye hæler, og en hvit gjennomsiktig kjole rett over rumpa.
(i badedrakt-stoff). Hun smiler, og hjelper meg med baggen min. Hun følger meg ut på gaten,
der vertsmoren en dør bortenifra dukker opp.  Jeg slapp unna blåsemannen, som gav meg
et kyss eller skal jeg si sleik farvel. Fantastisk tenkte jeg, det var akkurat det jeg hadde lyst på...

Tatjana, vertsdamen, som jeg på et eller annet vis fant ut at er ingeniør, kan ikke et ord engelsk.
Ikke rart hun blir oppgitt, og putter i ordet Hilda i setningene sine.
Det var derfor hun ikke hadde svart på meldingne mine. Hun forsto rett og slett ikke
hva bokstavene betydde. Men, hun lagde mat til meg, og jeg er uansett veldig glad og fornøyd.




Jeg bor nå i en liten leilighet, med brune, støvete tepper på både golv og vegger.
Ingen stue, men tv på hennes sove-værelse. Hun klarte å forklare gjennom en
ordbok at hun skulle ut og være borte i to timer. Hun introduserte meg til katten,
en oransje dott med butt nese. Deretter stakk hun, og jeg ble igjen alene. Ålreit.

Nysgjerrig som jeg er, luska jeg litt rundt. Lett på tå selvfølgelig. Man veit jo
aldri om hun plutselig kommer tilbake. Sprit var det masse av i kjøkkenskapet,
sigaretter var det et lager av i ei hylle, og den oransje katten hadde lagt seg til å sove.
Nå mjauer den forsåvidt, men flink som jeg er så klapper jeg den ikke, er allergisk
mot slike pustatter. Hun nevnet også noe om sønnen Sasa som bor i naborommet her.
Jeg kløttet litt på døren, og gikk inn i det mørke rommet. Og der, shit,
ligger det en gutt i senga. Obs. Ut igjen, Lysløst. Lydløst. Håper han ikke har hørt meg. Søren.

Så nå har jeg satt meg i senga. Satt datan på fanget, og roet meg ned.
Internett er det ikke her. Hjelpes.

Det hjalp å skrive ut litt.

Det ble nesten hjemmekoselig her nå.

(I vår intervjuet jeg BigBang-vokalist Øystein Greni for Peikestokken i Volda. Her er den ferdige artikkelen.)

Øystein Greni har null sympati for «såkalte» duster som dauer på tur i fjellet.
Han mener det ektreme fokuset på enkeltindividet er svært irriterende.

 - Dette er en typisk ting i rike lands medievirksomhet. Alle blir jævlig forbanna når
man ikke bruker hundrevis av tusen på en bortkommen person. Samtidig dør det
masse folk rundt om i verden hele tiden. Det er viktig å se et større bilde, og vite at
 verden er en stor familie.

Greni stirrer fremfor seg. Over rattet, og ned på veien. Den vestlandske naturen pynter
tilværelsen  rundt oss, og sola skimter så vidt fram fra de ellers så grå skyene.
Det henger noe tungt i lufta.

 - Jeg tror folk blir ulykkelige om de tenker for mye på seg selv som person. Selv er jeg
lykkelig nå. Jeg er jo en generelt heldig fyr da, som er født i et land med mat. De aller fleste
mennesker har jo ikke kjørt fly en gang.

Vi har vært på Stad. Greni har surfa. Han foreslo selv at intervjuet burde foregå i bilen.
«Høgskulen i Volda-bilen» som vi fikk disponert. Han måtte overta rattet da undertegnede
kjørte litt for sakte. For sakte for han. Plutselig går det i 120 kilometer i timen i 60-sona.

Har du fått mange fartsbøter?
 - Ja, men jeg har aldri kjørt av. Det kan jeg med hånden på hjertet si.
Han er stressa. Det ble litt for mange timer i våtdrakta, litt for mange timer i det friske vannet.
Snart skal han spille. Rokken og de resterende medlemmene i BigBang venter på han.
 - Når jeg virkelig skal ta vare på meg selv surfer jeg. Det er herlig, smiler han.

Øystein Greni er bosatt i Los Angeles. Han bor tjue minutter unna havet, og surfer så ofte han kan.
Man kan enkelt si at han har blitt hekta. For han har ikke surfa mer enn i to år. Der borte bor han
sammen med Maria som han har vært kjæreste med i snart femten. Sammen har de ei datter.
Er dere gift?
 - Nei.
Har dere tenkt til å gjøre det?
 - Ja, vi må. Slik at Maria får arbeidstilatelse i USA. Så vi gifter oss så snart vi får time på tinghuset.
Det er bare en praktisk sak egentlig. Jeg føler at vi er kvalifisert.


Vi passerer idylliske tomter med små hus plassert oppå. Vegene er smale, og om man møter
en bil blir den ene nødt til å rygge. Det er ikke plass til to i bredden. Vi passerer både bønder og biler.
 - Nå har du fått nok distriktsstøtte, din fjomp, uttaler Greni.
 Synet av den traskende, gamle jordbrukeren setter seg i minnet.
 - Du hadde en lomme. Jævla stabeist, fortsetter han.
Bilen som kommer mot oss kjører forbi. Greni ser raskt rett fram igjen. Han nynner. Litt nå og da.
Ikke hans egne sanger, men andres. Han får nemlig ikke sine egne sanger festa på hjernen.
«Smooth operator».

Har du noen gang tvilt på at det var musiker du ville bli?
 - Nei, det er bare noe jeg gjør, og som jeg alltid har gjort. Jeg har holdt på siden jeg
var sju, og uavhengig av suksessen ville jeg uansett ha gjort det i dag. Det behøver
ikke være det jeg tjener penger på. Hvor vidt folk liker det eller ikke er jo en annen sak.
Jeg tar det som det kommer.

BigBang har nettopp sluppet sin siste skive, Edendale. Bandet er regnet som et
av skandinavias beste live-band. De har delt scene med blant annet Red Hot Chilli Peppers.
Greni mener at man må være flink, jobbe drithardt, og ha flaks for å lykkes.
Han vet alt om å jobbe hardt.

 - Jeg har på en måte aldri fri. Hver gang jeg har ledige stunder plukker jeg opp gitaren
 og ser om det skjer noe interessant. Jeg er veldig tålmodig, og tåler ganske mye
 motgang før jeg gir opp. Men hadde jeg ikke vært artist hadde jeg gladelig fortsatt
å være kelner og student. Jeg har aldri hatt noe mål om å bli musiker, det bare skjedde.
Men synger du mye privat?
 - Ja, det gjør jeg. Også spiller jeg endel med fattern. Men jeg hater sånn,
«ta og spill en sang for oss a». Rundt sofaen liksom. Det er det verste jeg veit.

Det er en lang tur. Det tar fire timer fram og tilbake, Volda ? Stad.
Blikkboksen av en bil er akkurat stor nok.

Hva ville du gjort om du kunne gjort som du ville, og lekt Gud, for en dag?

Det blir stille i bilen. Lufta fylles med engstelse. Sekundene fortsetter å gå.

Hørte du hva jeg sa?
 - Jada, jeg tenker, svarer Greni.

Det blir stille igjen. Flere minutter går.

 - Okei, jeg ville at alle mennesker skulle fått oppfyllt sitt høyeste ønske den dagen, svarer han.

Det er tydelig at svaret er godt gjennomtenkt.

Men hva med de med negative intensjoner da?
 - Jeg får se. Jeg hadde sikkert drevet en form for sensur innenfor
rimlighetens grenser. Økonomisk sett hadde vi nok fått en inflasjon.
Men jeg føler ikke at spørsmålet ditt var så detaljert i utgangspunktet.

Greni ser rett fram.

Endelig en norsk oversettelse av det sjeldne. Veronica Orderud
inspirerer, og oppfordrer til nyoppsetning av Chicago.


Med sine afroditiske krøller og myke øyne ser Veronica svært bra ut.
 Hun er iført stråhøye hæler, og fortflytter seg elegant opp på scenen.
Det er fredag kveld, og hun har fått permisjon fra fengselet for å
opptre sammen med sin privatetterforsker, Tore Sandberg, på
en konferanse for journalister. Buksene hun brukte for ti år siden
er for lengst byttet ut med nye. Hun er blitt smalere over hoftene og
ser åpenbart mye friskere ut. Sexy er kanskje ordet. Hun er sexy.
Og vi, vi har fått en norsk versjon av musikalen med de skandaliløse damene.

For hun liker oppmerksomhet.

Ellers hadde hun vel ikke stilt opp. Veronica Orderud synger «I can`t do it alone»
og ser bort på sin kjære dekdektiv. Han har tidligere lagt frem bevis som
muligens kan bidra til å sette henne fri.

Noen i salen småfniser og ler av henne. Andre blir alvorlige. Veronica forteller
at hun er sliten og at dagen har vært hektisk. For henne er det rart å fortelle så
intime ting. Bare familien har hørt på slikt før.

Så hun starter. Forteller om sin kompetanse som innsatt. Forteller om kvinners
dårlige situasjon i fengsel. Brystet hennes går raskt opp og ned. Kanksje er
hun nervøs. Kanskje spent. Muligens bare redd.
Når Sandberg snakker går alt mye saktere, hun slapper av. Hun får normal
puls igjen. Det er mørkt i salen, for mørkt for henne å se at alle fremdeles
studerer henne. Hver eneste lille detalj.


Det er ti siden hun ble satt inn i fengsel nå. Ti år siden hun kunne sitte i saler,
lik publiumet hennes gjør nå. Hun forteller litt av sin historie. Hun forteller at
hun har gjort feil, hun har opptredd feil i media, og hun har håndert situasjoner feil.
Dette er i følge henne selv helt normalt for et såkalt normalt menneske.
Ikke vanskelig å slå seg enig i dette. Riktig ja.
Veronica sier hun er normal, og må sone en annens straff. Mer enn dette vet hun ikke.
Dermed har hun fornorkset Chicago. Jammen er hun ikke uskyldig og.

Salen dunster av øl. Øl, kritisk og undersøkende presse. Men sistnevnte skuffer.
Nesten ingen har spørsmål til henne. Hun letter. Sitter plutselig ti cm over stolen.

Med dette er Veronica tilbake i media. Til inspirasjon og skepsis. 
Selv om hun er nydusjet, lukter noe rart. Hun virker så oppriktig. Så uskyldig.
Og tross alt er hun bare dømt for medvirkning til drap.


Hun  er tilbake.

Veronica har så absolutt hovedrollen denne kvelden. Hun er dømt for medvirkning.
Dømt til å spille heksen i historien om Orderud gård resten av livet. Uavhengig
av Sandberg. Veronica er nemlig forlengst stemplet og postet.

And all. That. Jazz.

Ja, vi happens to live i et materialistisk samfunn laget for å dyrke de to-beinte.


Derfor ble jeg kvalm i dag. Mer kvalm enn lei meg.
Av et menneske.

Dama var handikappet, hadde stilig hår, og så bra ut. Sånn i teorien.
Allikevel dunstet hun av negativ energi, bitterhet og ødeleggelse.
Hun hadde levd et helt normalt liv inntil hun fikk slag, og ble tvunget til
å akseptere en tilværelse i rullstol. Resten av livet. Noe så grusomt.

Hun opplever at folk henvender seg til hjelpeassistenten hennes når de snakker
til henne, og at mennesker ser på henne som hjelpesløs. Hun får ikke alltid dratt
på butikken, parkeringsplasser for handikappede er det ikke mange av, så hun
kommer seg ikke ut av bilen. Desto dårligere er det med offentlige toalett. Noen
er umulig å ta i bruk for henne. Hun rekker ikke opp til ringeklokker da de sitter for
høyt, og hun får ikke tatt heiser som er for trange. Hun sliter. Fanget. Blir tvunget til
å tilbringe dagene hjemme. For det er lettest.

HUN er helt klar i hodet. Det er kroppen hennes som er hjelpesløs.

Dette byr på problemer. Samfunnet og kommunene har aldri tenkt fra en handikappets ståsted.
Tilretteleggingen er dårlig, og hver dag blir en kamp. Eller en strid. Hvor lenge orker man å mase,
klage og sutre over en håpløshet?
Når sier det stopp?

Jeg intervjua denne dama.

Og jeg ble jeg litt kvalm. Kvalm fordi jeg syntes synd på henne. En ekkel tanke. Burde man synes
synd på mennesker som har det vondt? Jeg vet ikke helt. Jeg vet bare at jeg ikke liker at andre skal
synes syns på meg. Jeg liker å få oppmuntring. Få sterke ord. Få høre at dette går helt fint, det er
en utfordring.
Derfor ble alt litt rart i dag.

For det var virkelig var synd på henne. Optimistiske ord sømmet seg ikke.
Øynene mine ble som hennes. Alvorlige.


Denne dama holdt foredrag for politikerne i Volda / Ørsta. Ny lov, nytt liv.
Slutt på diskriminering av de handikappede.
Det gjenstår å se hva de setter i gang.
Konkret.
Det står i loven at de skal gjøre hverdagen til slike som denne dama bedre.
Konkret.


Som dama sa selv,  - Jeg er sliten.

Nevnte jeg at hun hadde problemer med å snakke? Hun sa det var verst.